Vi har alle hørt historien; Telefonen ringer. Du tar den og hører en velkjent stemme. Stemmen til en avdød.
Det finnes en mengde slike spøkelseshistorier og merkelige hendelser. De har gitt inspirasjon til tv-programmer, filmer og bøker. Men hva er sannheten? Hva dreier dette seg egentlig om?
Mange har rapportert om opplevelser med spøkelser. Som oftest vil de bare vite om deres usedvanlige opplevelse var virkelig eller bare noe de innbilte seg. Men slike opplevelser er ikke enkle å forklare. Det mangler bevis og fremstillingen av hva som skjedde påvirkes av de følelser som er involvert. Mange spøkelsesopplevelser har en rasjonell, ikke paranormal forklaring, men andre bygger på kjensgjerninger som ikke kan bortforklares.
Det finnes mye angst rundt døden, og dette er helt naturlig. Mennesker frykter alltid det de ikke forstår. Det er et instinkt som ligger nedarvet i oss. Og med denne frykten er det ikke så merkelig at man misforstår, avviser og kanskje til og med latterliggjør muligheten for at personligheten eksisterer etter den fysiske død.
Spøkelser har blitt oppfattet på mange måter, som onde gespenster og demoner. De er også blitt gjengitt som snille og hjelpsomme. De er beskrevet som fanger i underverdenen, et hjem for de rastløse døde eller fortapte sjeler. De oppfattes også som harmløse og passive. Spøkelsers hjemsøking av hus og andre steder rangerer fra det ondsinnede til det harmløse spøkelse som vandrer hvileløst omkring. Som ikke vet hvor det skal, eller hvor det hører til, eller som har noe ugjort her på det fysiske plan og ikke kan forlate før alt er i orden. Vi har vel alle sett programmet Åndenes Makt?
Alle spøkelser og ånder blir gjerne slått sammen under kategorien “gespenster og demoner” – altså ondskap. Dette er spennende å lage underholdning av, men har faktisk ikke mye med virkeligheten å gjøre.
I posten om Åndesyn, busemenn og poltergeist kan du lese mer om dette.